Psykiatrisk hengemyr

Moderne vestlig psykiatri er i en dyp krise. For det første består diagnosesystemet av en samling av mer eller mindre tilfeldige grupperinger av ulike symptomer og adferd, og tar ikke hensyn til det enkelte menneskes levde liv, bakgrunn eller livssituasjon. Dette har skjedd de siste tiårene under arbeidet med og utviklingen av diagnosemanualene DSM og ICD. Vedtakene om hva som kalles hva og hvilke kriterier som gjelder, er gjort av sterke fagfolk, mange med en rekke økonomiske og intellektuelle interessekonflikter,

For det andre flommer bruken av psykiatriske diagnoser over alle bredder.  En rekke normalreaksjoner på ulike livshendelser, og adferd og plager som før var å anse som en naturlig del av liv og variasjon, gir nå grunnlag for sykdomsdiagnoser. En sørgende person risikerer å få diagnosen depresjon allerede etter 2-3 uker. En noe stillferdig ikke spesielt utadrettet person risikerer å få en diagnose innen autisme spekteret. En sjenert person får diagnosen sosial angst. En aktiv gutt med «maur i rumpa», eller en gutt som sliter med konsentrasjonsvansker pga vanskelige hjemmeforhold, risikerer å få diagnosen ADHD og medisiner for det. En person med noe svingende humør og som tidligere hadde en «sangvinsk personlighet», kan nå få diagnosen bipolar lidelse. En gammel person med normalt sviktende hukommelse risikerer å få diagnosen predemens.

Dette er en utvikling som har vært i legemiddelindustriens interesse. Utviklingen har skapt nye markeder for psykiatriske legemidler. Det har også skapt marked for psykologer og andre fagfolk.

Men vi skal på ingen måte bare legge skylda på legemiddelindustrien. En rekke sterke internasjonale anerkjente psykiatere har vært sentrale i arbeidet, mange ganske sikkert med de beste intensjoner. Men en rekke av disse har også hatt økonomiske interessekonflikter med sterke bindinger til legemiddelindustrien, samt intellektuelle interessekonflikter ved at mange eksperter har en tendens til å overvurdere betydningen av eget fagfelt. Alle vil gjerne forsvare det en har vært med på å forske fram og bygge opp.

Denne utviklingen har ikke fremmet folkehelsen, og mange har tatt skade. Vi forskriver og bruker for mye psykiatriske legemidler. Den amerikanske vitenskapsjournalisten Robert Whitaker har dokumentert dette ettertrykkelig i sin bok som er oversatt til norsk i fjor: En psykiatrisk epidemi. Men jeg må selvfølgelig ile til og si at vi ikke må helle hele babyen ut med badevannet: noen skal og bør ha medisiner, også over lang tid.

Resultatet av denne utviklingen er at en rekke friske, blir betraktet som syke og får gal behandling. Normalreaksjoner på livets ulike utfordringer beskrives, forstås og behandles som sykdom og feil hos den enkelte. Dette går i neste omgang ut over de dårligste og sykeste som virkelig har behov for hjelp av helsevesenet fordi helsevesenet og fagfolkene er opptatt med å diagnostisere og behandle andre.

Denne utviklingen har ført til at vi ikke kan stole på statistikken. For å sitere den kjente amerikanske psykiateren Allen Frances, er statistikken «vilt overdrevet». «Våre barn er ikke sykere nå enn de alltid har vært, det er bare det at de alt for ofte får en feilaktig diagnose for en adferd som tidligere har vært ansett som en del av normalvariasjonen. Vi har gjort barndommen til en sykdom, sier han. Det skilles ikke mellom sykdom og naturlige reaksjoner på vanskelige livsforhold. Han sier videre at dersom vi skal følge diagnosemanualene bokstavelig, har 81% av alle 20 åringer hatt en psykisk sykdom. Så er selvfølgelig ikke tilfelle.

Det er heldigvis en voksende internasjonal skepsis til hele denne utviklingen. Ledende medisinske miljøer som Dartmouth Institute, Bond University, Oxford University og British Medical Journal har gått i bresjen for motreaksjoner med kampanjer som Choosing Wisely, Too much medicine, og konferansene Preventing Overdiagnosis.

Det er ikke slik at alle med psykiske problemer skal til helsepersonell raskest mulig. Det synes å være en utbredt misforståelse at tidlig intervensjon på ulike eksistensielle problemer og «lettere psykisk lidelse» forhindrer utvikling av alvorlig psykiatrisk sykdom. Det er det ingen forskning som tyder på. Det er som å tro at man reduserer forekomst av hjernekreft ved å behandle hodepine bedre. De aller fleste psykiske plager går over av seg selv, gjerne med hjelp av familie og gode venner. Det å være en del av et fellesskap, er sentralt i en slik sammenheng.

Så skal selvfølgelig de som sliter og ikke klarer å fungere i hverdagen, ha nødvendig hjelp. Og de som får et brått funksjonsfall og raskt blir dårligere, skal ha rask hjelp, det være seg hos helsesøster, fastlege, psykolog eller i andre deler av spesialisthelsetjenesten.

Men skal vi ta oss av alt, får vi ikke tid til dem som virkelig trenger hjelp.

Når jeg henviser en pasient til psykiatrisk poliklinikk, reagerer jeg ofte på at terapeutene ikke primært synes å være interessert i personen med sitt levde liv. I stedet for å møte terapeuter som med åpne øyne og ører sier: fortell meg hvem du er og hvorfor du er her, møter mange hauger av kartleggingsskjema, spørreskjema og en jakt på symptomer og adferd.  

Dette er på en måte forståelig ut i fra hvordan de diagnostiske kriteriene er formulert. Men det tingliggjør personen og depersonifiserer mennesket som er kommet for å få hjelp. Det er en reduksjonistisk tilnærming og hindrer at man kan se hele personen.

Skjema kan selvfølgelig være nyttige. Men bare som supplement til den personlige historien.

Som fastlege bruker jeg hver dag tid på å forklare mange menneskers ulike plager som forståelige reaksjoner på ulike livshendelser. Sammen med den enkelte skal vi arbeide med mestringsmuligheter.

Vestlig psykiatri må endres dramatisk og i en helt annen grad ta hensyn til personen og mennesket bak symptomene, og se mennesket med sine ressurser og muligheter.

Jeg gleder meg til den dagen flere norske psykologer og psykiatere tar denne ballen.