Nyheter Aktuelt

Mange opplever at de ikke får den hjelpen de faktisk både har behov og krav på, mens de ansatte løper som piska skinn. Jeg er med i barselopprøret!

De siste som har vært i mediebildet, er Tegnehanne, som er kjent som en dyktig tegneserieskaper, og som nylig laget en god og skremmende beskrivelse av sin fødselsopplevelse. Den andre er bloggeren Stine Næss-Hartmann, som etterlyser en bedre seksukerskontroll, der de tingene hun som nybakt mor er opptatt av blir tatt opp i stedet for temaer som ikke er aktuelle for henne etter fødsel. Jeg sitter også på mitt legekontor og hører historie etter historie fra nybakte mødre, som opplever å få for lite støtte og omsorg, både under selve fødselen og etterpå.


Selv har jeg brent for dette i mange år, og jeg fant mitt første innlegg, i Tidsskriftet for den norske legeforening, allerede i 2012, med tittelen «Ikke spøk å være fødekvinne i travelhetens tid». Og det har vært mange kronikker siden den gang, men det er like mye behov for et barselopprør den dag i dag! Jeg får vondt inni meg når jeg hører om fødende som så vidt rekker innom fødestuen før barnet kommer ut, og som må ut derfra nesten før barnet har tørket. Og om så mange som opplever at de ikke får den hjelpen, støtten og roen de faktisk både har behov for og krav på, ved barselavdelingen, fordi de ansatte løper som piska skinn. Det kan virke som det er altfor få hender, og altfor mye fokus på å få de fødende inn og ut igjen.


Dette er ikke de ansattes sin feil, men det er de som representerer avdelingen utad, og som både er nødt til å være profesjonelle, men kjenne på at ressursene ikke strekker til. Jeg har en pasient som ba meg si ifra om hennes opplevelser. Hun er førstegangsfødende, og hadde i tillegg ekstra utfordringer som krevde oppfølging. Hun beskriver døgnet ved føde- og barsel som en dårlig opplevelse, der det var hektisk fra start til slutt. Mannen fikk så vidt være til stede på grunn av koronasituasjonen, noe som gjorde det ekstra tungt. Men det var lite hjelp å få, og hun hørte slitne ansatte sukke høyt ute i korridoren, fordi de «måtte» levere mat inn på rommene til de nybakte mødrene. Hun følte seg som en belastning, og tryglet om å få dra hjem dagen etter fødselen.


Hvordan er det vi skal behandle kvinner som føder barn inn i samfunnet vårt? Det er så lett å si at det er en naturlig ting å føde, og at det går helt fint med de fleste. For det gjør det, heldigvis! Men dette er snakk om noe mer prinsipielt. Hvordan ressursene brukes, hva som prioriteres, og hvilken holdning vi faktisk har til den jobben og innsatsen det er å føde barn. Jeg tror det er mange og ulike grunner til at så mange kvinner kjenner på en avmakt og usikkerhet, både under fødsel og som nybakt mamma. For samtidig som barseloppholdene blir kortere og mer hektiske, har samfunnet endret seg enormt. Det er færre mødre og tanter som bor i nabolaget, og som kan hjelpe til med gode råd og en hjelpende hånd.


Samtidig som det også er altfor mange selvoppnevnte eksperter på nettet, som forteller sårbare og usikre gravide og nybakte mødre, hva de skal gjøre, hva som er farlig, og som har svaret på alt. Da er det nesten en umulig oppgave for oss leger og jordmødre, som skal hjelpe disse kvinnene, å gi dem det de trenger, fordi det er så mange andre faktorer som kommer inn. Det har også blitt et vanvittig krav om kontroll; vi vil helst ha alt planlagt, til og med når en fødsel skal skje. Og vi er oftest helt uforberedt på hvor umulig det er å faktisk ha kontroll og alt på stell når et lite barn kommer i hus. Og det er det dessverre ikke alltid så enkelt å forberede de vordende foreldrene på, selv om vi prøver så godt vi kan. Da blir nok en del sittende med dårlige opplevelser og erfaringer.


Men det er ingen tvil om at det er altfor lite ressurser som settes inn i fødsels- og barselomsorgen, og vi kan ikke ha det slik at jordmor ikke har tid til å være hos den fødende, eller at en opprådd mor kommer med det lille nurket sitt til oss på legekontoret og gråter, fordi hun ikke fikk den oppfølgingen hun skulle hatt på barselavdelingen. Det kan vi ikke være bekjent, derfor støtter jeg et ekte barselopprør. Og det opprøret må vi ha nå!

Innlegget ble først publisert i Midtnorsk Debatt på Adresseavisens nettsider.

Kommentarer