Arbeidsliv Juss

Foto: Colourbox

De fleste leger vil i løpet av sin karriere oppleve en klagesak. Når ledelsen viker unna, må mange ta børa alene. Noen gråter - alene.

Etter seks år sluttet jeg høsten 2016 som assisterende fylkeslege og ble kommuneoverlege. Erfaringene fra tilsynsmyndigheten har vært svært nyttige i min jobb som leder for 27 fastleger og en sykehjemslege.

 Noen ganger blir legelivet vanskelig. Uønskede hendelser, feil og uflaks. Plutselig er marerittet virkelighet. Tilsynsmyndighetens samfunnsoppdrag er å undersøke hendelser som leger aller helst vil unngå å bli en del av.  

Jeg har holdt mange foredrag for leger om tilsynsmyndighetens arbeid. Stemningen i slike seanser kjenner jeg bare igjen fra eksamenslokalet eller tannlegekontoret. Helt stille. Bekymrede og vaktsomme blikk. Ingen spørsmål blir stilt. Ikke før det blir pause, eller senere på telefon eller e-post.  

Møter med tre kolleger står sterkt i hukommelsen. Tre kolleger som har godkjent at de brukes som eksempler på hvordan leger påvirkes av klagesaker.


Kollegamøte én - bryllupsforviklinger

Et av møtene var på et kurs hvor tema var maktubalansen i pasient-lege-relasjonen. Diskusjonen tok utgangspunkt i en tilsynssak hvor et helsepersonell hadde innledet et kjærlighetsforhold til en pasient. Jeg la merke til en lege på andre rad som gjorde diskrete forsøk på å tørke svetten fra panna. Resten av dagen satt legen med stresset blikk og forsøkte å gi inntrykk av at han var «påkoblet». Men blikket var fjernt. Legen deltok aldri i diskusjonene. Han bare satt der stille. Helt stille.

 

Tidlig neste morgen rakk jeg knapt å komme inn kontordøra før telefonen ringte. Jeg kjente igjen den skjelvende stemmen som hadde et spørsmål. Legen fortalte at han tidligere jobbet på en kirurgisk poliklinikk. Der hadde han hatt ei ung dame til bruddkontroll. Etter dette hadde han ingen kontakt med henne - ikke før han igjen møtte henne på et utested ett år senere. Den sjarmerende damen ble hans forlovede. Giftermål sto nå for tur. Legen spurte engstelig hva som kom til å skje om han giftet seg med henne?  

Relativt nygift som jeg selv var, fortalte jeg at bryllupsdagen blir hektisk med mange inntrykk. Når bryllupsnatta kommer, er søvn sikkert førsteprioritet. Jeg ønsket vedkommende lykke til med giftermålet og beroliget med at verken Fylkesmannen eller Helsetilsynet ville komme på uanmeldt tilsyn.  

Tilsynssaken som ble diskutert dagen i forveien var ikke i nærheten av det som hadde holdt legen våken gjennom natta. Da jeg fortalte dette sprakk legens stemme. Jeg «hørte» tårer av lettelse. Mens legen hentet seg inn brukte jeg det neste minuttet på å prate tørt om pasient-lege-relasjoner, før samtalen ble avsluttet med nye lykkeønskninger fra min side.

Kollegamøte to - overlege i krise

Dagen etter et hendelsesutløst tilsyn fikk jeg besøk på kontoret av en overlege. En dyktig, framstående fagperson som knapt rakk å sette seg ned før tårene begynte å renne. Samtalen som fulgte beskrev en lege i krise. En lege som hadde vært involvert i en alvorlig hendelse. Som følte at ansvaret hvilte på hans skuldre. En lege som ikke hadde sovet siden. En lege som hadde fryktelig vondt for det som hadde skjedd. En lege som opplevde at tilsynsmyndighetens involvering fikk lasset til å velte. Legen gråt.  

Kollegamøte tre - bare én lege vet om saken

Ved en annen anledning kom jeg i prat med en fastlege som hadde hatt en perifer rolle i en tilsynssak. Saken omhandlet helsehjelpen en av hennes pasienter fikk ved lokalsykehuset. Jeg kunne huske at pårørende, i en bisetning, hadde stilt spørsmål ved om pasienten burde vært henvist på et tidligere tidspunkt. Fylkesmannen sendte saken videre til Helsetilsynet for vurdering av helsehjelpen pasienten fikk ved sykehuset. Fastlegen, som fikk kopi av oversendelsesbrevet, klarte imidlertid ikke å glemme standardfrasen om at «Helsetilsynet vil i sin saksbehandling vurdere alle sider ved saken».  

Legen fortalte at hun hver dag gikk til posthylla på kontoret med hjertebank og klamme hender. Grudde seg til lunsj. Kanskje posten hadde kommet? Hva ville tilsynsmyndigheten skrive om hennes rolle? Kom hun til å få kritikk? Kom lokalavisa til å skrive om det? Kom noen til å skrive om det på nettet?  

Tårene rant mens hun fortalte om panikken som fylte henne da hun åpnet den første konvolutten fra Fylkesmannen. «Opprettelse av tilsynssak» etterfulgt av fastlegens navn var overskriften. Brevet var vedlagt klagen fra pårørende, Fylkesmannen ba om uttalelse fra fastlegen og utskrift av pasientjournalen. Hun fikk ikke sove. Hun gråt. Turte ikke snakke med kolleger. Hva ville de tro? Hva ville de si?  

Hun skrev sin uttalelse til Fylkesmannen samme natt og postla det selv neste dag. Så ventet hun. Først 2,5 måneder etter fikk hun kopi av oversendelsesbrevet til Helsetilsynet. Deretter måtte hun vente i 9 måneder på konklusjonen fra Helsetilsynet. En konklusjon som ikke nevnte hennes rolle. Hun fortalte aldri om tilsynssaken til sine kolleger. Bare hun visste om det. Hun følte seg helt alene. Nå gråt hun - igjen.  

Legene blir stående alene - er det en god løsning?

Henvendelser fra Fylkesmannen, Helsetilsynet og Norsk pasientskadeerstatning sendes uten unntak direkte til fastlegene. Jeg har ennå til gode å være kopimottaker, eller bli orientert om fra avsenders side. Resultat: fastlegene står alene. Noen gråter - alene.  

Tilsynssaker som involverer leger i sykehus sendes til sykehusets ledelse. Likevel har flere leger i sykehus fortalt til meg at de selv får i oppgave å «svare ut» slike henvendelser. De opplever at ledelsen distanserer seg og gjør tilsynssaker til legens «ansvar». Resultat: sykehuslegen står alene. Noen gråter -  alene.  

Samfunnet og befolkningen forventer mye av legene. Arbeidssituasjonen til leger flest er preget av lange arbeidsdager med høyt arbeidspress og høye krav til nøyaktighet og kvalitet. Før eller senere vil de fleste oppleve å få en klage, tilsynssak eller erstatningssak i posthylla. Da er det er vanskelig å stå alene. Det er ensomt å gråte alene.  

En anerkjent modell for krav, kontroll og støtte viser sammenhengen mellom den enkeltes arbeidssituasjon og psykososiale konsekvenser jobben har. I jobber med høye krav vil arbeidstakerens opplevelse av kontroll over egen arbeidssituasjon og sosial støtte påvirke mestringsfølelse og mestringsevne. Sosial støtte, fra leder og kolleger, anses som en viktig forutsetning for læring og mestring. Og motsatt: liten grad av sosial støtte gir dårligere mestring og læring. Jeg tror dette også gjelder for leger. Også fastleger.  

En rapport fra Helsetilsynet, «Læring av feil og klagesaker»1, omtaler en undersøkelse blant legene i fire fylker fra 1997. Undersøkelsen viste at nesten ni av ti leger mente at en klagesak ville være en personlig belastning. Halvparten ville oppfatte det som en stor personlig belastning. En fjerdedel av legene svarte at en klagesak og omstendighetene rundt den kunne gjøre at legen ville skifte arbeidsplass. En tredjedel svarte at en klagesak kunne føre til usikkerhet på om de hadde valgt riktig yrke.  

Det ingen grunn til å tro at disse funnene ikke er relevante i dag, ca. 20 år senere. Jeg tror imidlertid at svarene ville vært enda mer bekymringsverdige i dag, særlig innenfor fastlegetjenesten.  

Tilssynsaker er krevende - ikke stå alene!

Tilsynssaker og klager er svært krevende for de involverte. Man skal ikke undervurdere effekten av at legen kan støtte seg på leder når klagesaken er et faktum. Som leder for en gruppe samvittighetsfulle, høykompetente leger er det min oppgave å ivareta den enkelte - også når det stormer. Jeg kan støtte legen og gi veiledning i hvordan klagesaken bør håndteres. Være en sparringspartner i en vanskelig situasjon. En situasjon som kan påvirke hverdagen, både på jobb og i fritiden, dag og natt.  

Fastleger og sykehusleger må ikke bli stående alene med slike situasjoner. Som legeleder kan jeg ikke overlate dette til Legeforeningens støttekollegaordning. For selv om det er et utmerket tilbud, så må det, både i sykehus og i kommuner, være en ledelse som er sitt ansvar bevisst. Det må være veldig lav terskel for å få hjelp. Aller helst bør hjelpen bli tilbudt. Å være en del av et system og ha noen å lene seg på gir trygghet i en utrygg sitasjon.

 

Trygge leger tar gode avgjørelser. Til det beste for pasienten og samfunnet. Så slipper de å stå alene i saksbehandlingstiden. Og gråte - alene.

Om forfatteren

Cato Innerdal - kommuneoverlege og nærmeste leder for legene i Molde kommune. Spesialist i
samfunnsmedisin og har tidligere vært ass. fylkeslege og konst. fylkeslege i Møre og Romsdal i perioden 2010 - 2016. Også vært ansatt som seniorrådgiver i Helsetilsynet.

Referanser

  1. Svein Zander Bratland og Sverre Lundevall: Læring av feil og klagesaker, Helsetilsynet 2009.

Kommenter gjerne denne artikkelen!

Kommentaren må diskutere eller kommentere innholdet i artikkelen på saklig vis og kan inneholde maksimalt 2000 tegn. Behandle andre debattanter med respekt og unngå personangrep. Kommentarer må undertegnes med fullt navn. E-postadressen brukes kun av redaksjonen ved behov for å kontakte innskriver. Alle kommentarer godkjennes av redaksjonen før de publiseres i kommentarfeltet (kan ta inntil ett døgn), og kommentarer som ikke møter retningslinjene vil bli slettet.

Kommentarer

  1. I vår kommune spurte kommuneoverlegen på et ALU fastlegen om fastlegene ville ha kommunens involvering i klagesaker. Svaret fra fastlegene var at de ønsket at kommunen ikke uttalte seg i media i fastlegens disfavør, hvertfall ikke før kommunen kjente alle sider av saken. Men ingen så poenget med kommunens involvering i klagesak mot seg, det var engstelse for at det kunne virke negativt og gi kommunen "skyts" til senere. Jeg synes det er trist, det viser at fastlegene i vår kommune har svært liten tillit til kommuneledelsen, og i beste fall håper og ikke bli motarbeidet. Innerdal har her skrevet en viktig artikkel, og med et samfunn som har fokus på å "ta noen" når det gjøres feil, kan det bare bli mer aktuelt fremover.