Jobbe i Finnmark?

En helt fersk lege som jobbet hos oss i Vadsø for noen år tilbake, kunne stolt fortelle etter et akuttmedisinkurs i Oslo 2 måneder inn i ansettelsen, at hun hadde mer erfaring på området enn de eldste Oslo-legene selv om hun kom rett fra studiet uten turnus. Her er det du som ser pasienten først og som må tenke ABCDE eller ta blodkulturer; det er du som bestemmer at det skal gis intravenøs antibiotika. Det gjør du jo selvfølgelig ved hjelp av stødige legevaktsykepleiere og tøffe ambulansearbeidere som kan legge venfloner og bruke CPAP. Jeg pleier å si at «vi har vakt», ikke «jeg». I Finnmark er legevaktene en essensiell del av kjeden som redder liv. Det er vi som sørger for at pasienten overlever frem til de når sykehuset, og vi øver for å være gode på nettopp dette.

«Hvorfor skal jeg søke meg så langt bort», er mange sin første tanke når Finnmark blir nevnt. Vi er mange som har tenkt nettopp disse tankene, men bor her fortsatt etter mange år. Så hvorfor gjør vi egentlig det? Jo, Finnmark er noe helt spesielt for oss; her får vi virkelig utfordret oss selv både som leger og mennesker. 

I Finnmark ligger det et sykehus i Kirkenes i øst, og ett i Hammerfest i nord-vest. Fylket er større enn Danmark med sine 48631,09km2, og består av små kommuner, tettsteder, milevis av veier og uendelige kvadratkilometer med villmark. Her trenger selv de sykeste pasientene stabilisering på sin lokale legevakt før de i det hele tatt kan ta fatt på reisen til spesialisthelsetjenesten. Virker det skummelt? Det trenger det ikke å være. Nå skal jeg fortelle hvorfor dette er et fantastisk fylke å bo og jobbe i. 

Vi driver ikke bare med akuttmedisin, selv om det nesten kan virke sånn av og til. Også her kommer du borti sykemeldinger, uføretrygd, hypertensjon og diabetes. Vi plundrer også med B-preparater og misbruk. Men det spesielle er at vi gjerne behandler flere av pasientene selv. Vi ringer og spør: «Hvordan behandler jeg dette?» Det er ikke alltid nødvendig at pasienten, som er syk, skal reise milevis, kanskje med fly, for en kort poliklinisk time. Deler av oppfølgingen kan faktisk foregå hos fastlegen med en god plan fra sykehuset. Da blir pasienten sett av en lege som kjenner hele sykehistorien, og som vet om mor som er dement eller søsteren som har samme sykdom og kanskje er kjempedårlig. Tenk hvilken trygghet det gir pasienten at vi har den kunnskapen?

Hvis jeg mistenker at pasienten min har pådratt seg kreftsykdom, ringer jeg til den aktuelle sykehusspesialisten og melder min bekymring. Da er pasienten inne til utredning etter bare et par dager. Fastleger og sykehusleger kjenner hverandre, selv om vi ikke alltid har møttes. For vi er ikke så mange, og vi snakker mye sammen. Sånt blir det god pasientbehandling av. Nylig var vi så heldig å ha en kardiolog på besøk fra Kirkenes Sykehus. Han svarte et ubetinget «ja» da jeg noen uker tidligere sendte han en mail og spurte om han kunne undervise oss om hjertesvikt. Og etter forelesningen erklærte han jammen meg at han hadde lyst til å komme tilbake og prate om atrieflimmer også.

Vi gjør ting sammen. De fleste allmennleger har kjent på det å stå alene i vanskelige situasjoner. Men her er vi mange som jobber sammen. Du er ikke på jobb alene; du er en del av et team som samarbeider for å ivareta pasienten. Og det teamet kan inkludere sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, bioingeniører, kanskje jordmor, helsesøster, ambulansepersonell, AMK, sykehusleger osv. Samtidig er det altså du, som pasientansvarlig lege, som tar beslutningene. Jeg tror det lærer oss å bli trygge og stå på egne ben.

Som stort sett fastlønnede (Kirkens, Alta og Hammerfest har primært selvstendig næringsdrivende leger) jobber vi altså ikke like lange dager som selvstendig næringsdrivende leger gjør. Det er ingen utfordringer med drift av legekontoret; det tar kommunen seg av. Du får dra på kurs med lønn, og du får organisert internundervisning uten at du taper inntekt. Arbeidsgiver ønsker faktisk at du skal lære og de fleste er villige til å bruke penger på det. Også drikker vi store mengder te og kaffe (særlig kaffe). Te og kaffe er nøkkelen til mange gode samtaler, særlig på tvers av yrkesgruppene. 

Finnmark har en utrolig flott natur. Nærmest uansett hvor du bor er det kort vei til skiløyper, turstier og fiskemuligheter. Her kan det sykles, teltes og kjøres snøscooter. På sommeren trenger du solbriller midt på natten, og i mørketiden risikerer du å komme for sent til pasienten på vakt fordi du brukte 10 minutter til å stirre på nordlyset.

Innimellom slippes stormene løs, og vi kommer oss ikke av flekken. Myndighetene kaller det «ekstremvær»; da trekker vi på skuldrene og kaller det «litt vind». Vi skalker bare lukene og klarer oss selv. Finnmarkingene er hardføre, og det blir du snart selv også. Det er jo litt spennende når trampolinen tipper i hagen eller det snør så tett at du ikke ser nabohuset som ligger bare 5 meter unna.

Er du ikke typen som er så opptatt av natur og friluft, så finnes det musikk (inkludert flere festivaler), teater, uteliv og idrett. Og får du hjemlengsel, så ligger det en flyplass i de fleste kommunene. Men det helt særegne, det som du finner få andre steder, det er vilt fremmede mennesker som gjerne tar en kopp kaffe og slår av en prat meg deg, bare fordi både du og de har lyst. Finnmarkingene er gjestfrie, og har mange meninger som de gjerne deler med deg. De er et kunnskapsrikt og varmt folk. 

Anse deg selv som advart. Kommer du hit, er det ikke sikkert du drar igjen.