Nyheter Aktuelt

Når livet butter imot er det ofte lurt å løfte blikket. Som norsk allmennlege gir en internasjonal allmennlegekonferanse en fin anledning til å få perspektiv.

Som utslitt og utbrent vil mange helst være alene. Det er lite som er verre enn å høre om spreke venner som spretter rundt, høster erfaringer og trekker store linjer. De er ganske irriterende.

Som overbelastet fastlege er det sannsynligvis ganske likt. Først vil vi rydde egen innboks. Så er det kanskje på tide å rydde i eget reir og agere for å få orden på det norske systemet før det kan være snakk om å løfte blikket og se til utlandet.

Men iblant er perspektiv, oversikt og erfaringsdeling et gode. Det gjelder for utslitte mennesker. Og jeg tror det også er gyldig for norske fastleger.

Nå er ikke jeg blant de mest utslitte. Jeg er heller ikke utpreget demotivert. Men jeg erkjenner at den gode, norske modellen vi har blitt så glade i står under press. Det har gjort meg nysgjerrig på hvordan andre land løser sine utfordringer. Så jeg reiste til Verdens allmennlegeorganisasjons (Wonca) europeiske konferanse for å lære litt. Jeg reiste uten å kjenne en eneste en. Men jeg har endt opp med å savne å være med mange av dem jeg møtte.


Hoiing og enhet

Først en kort disclaimer: Jeg er ikke misantrop. Men jeg er litt skeptisk. Jeg trives ikke så godt i grupper der jeg får ferten av suggesjon. Jeg kan styre meg for heiing og hoiing for haussingens skyld, og kan finne på å trekke meg unna sosialisering jeg mistenker utelukkende er til for nettverksbyggingen. Jeg kan nok bli oppfattet som litt kjedelig.

I internasjonale settinger er det ofte både rolig nettverksbygging og mer ungdommelig heiing og hoiing. Men det er ikke det som sitter fast i minnet etter å ha deltatt på Wonca Europe. Det er snarere erkjennelsen som er litt flau å skulle dele, fordi den ikke rommer så stor innsikt: Våre europeiske allmennlegekolleger har de samme dagligdagse utfordringene som oss, rett og slett fordi de også behandler mennesker.

Følelsen av å være en del av en større helhet, at vi allmennleger er en enhet, at vi vil vel og forsøker med hele oss å bidra til fagutvikling og god pasientbehandling har jeg kjent på flere ganger tidligere, særlig på kurs og i veiledningsgrupper. Men jeg har aldri tidligere sittet i Bratislava, til bords med jevnaldrende kolleger fra Polen, Nederland, Slovenia, Tyskland og Portugal og følt på det samme.


Fra Bolteløkka til Vasco da Gama

World Organisation for Family Doctors, interessant nok forkortet Wonca, er verdens allmennlegeorganisasjon. Den neste presidenten er norsk, og har sin fastlegeliste på Bolteløkka i Oslo. Anna Stavdal nyter stor respekt hos sine internasjonale kolleger, og har tidligere vært president i Wonca Europe, som jobber spesielt med problemstillinger som er relevante for vår region. Begge organisasjoner avholder årlige konferanser. Jeg var altså på Wonca Europe, i Bratislava i Slovakia, i slutten av juni.

Som om ikke dette var nok har Europas unge allmennleger organisert seg. Navnet skjemmer litt, for hvorfor det ble Vasco da Gama Movement er for meg fortsatt noe uklart. Men på samme måte som sjømannen seiler vi visst av gårde, og vi er da i hvert fall i samme båt.

I Vasco da Gama Movement er allmennleger i spesialisering velkomne. Cut-offen før voksenlivet starter er satt til fem år etter spesialisering. Så norske allmennleger kan faktisk nyte godt av dette nettverket i ti år etter fullført LIS1. Det arrangeres alltid en todagers prekonferanse før Wonca Europe for de som fyller inklusjonskriteriene for å være med her.

Som førstereis og alene på internasjonal allmennkonferanse er det mange inntrykk og mye å skulle få oversikt over. Heldigvis ble jeg raskt introdusert for den norske delegaten til Vasco da Gama Movement, allmennlegen og forskeren Ingvild Vatten Alsnes fra Sandnes. Det hjelper mye på forståelsen å kunne kombinere utenfrablikk med ervervet innsikt. Slikt sett utfylte Ingvild og jeg hverandre godt.


​Trege nordmenn

Våre europeiske kolleger forundres over oss. Så vidt jeg har klart å bringe på det rene, har vi det lengste spesialiseringsløpet i Europa. Våre 6,5 år fra embedseksamen til spesialiststatus er over dobbelt så lenge som våre nederlandske kolleger. I Slovenia tar det to år. Gjennomsnittet er rundt fire år.

Mange følger strømlinjeformede utdanningsløp, slik som i Nederland. Der har man fastlønnede traineestillinger, med ett år i allmennpraksis under supervisjon, fulgt av en rotasjon med seks måneder akuttmedisin, tre måneder psykiatri og tre måneder på sykehjem. Deretter har de ytterligere ett år i allmennpraksis, før spesialisttittelen er på plass og mange ønsker seg fastlegeliste.

Jeg trodde dette med fastlegeordning var noe særnorsk. Men pasientlister virker å være normen heller enn unntaket i Europa. Pasienttallet varierer fra rundt 1800 til 3500 på hver liste. I de aller fleste land har man tilsvarende ordning som oss med per capita-tilskudd. Det virker vanlig med differensierte tilskudd basert på gitte kriterier, slik som antakelig vil skje i Norge. Alder, kjønn og bakgrunn som migrant er blant variablene som brukes.

Alle føler de jobber litt for mye. De fleste syns de nok kunne tjent litt bedre, men det er mindre fokus på lønn enn de øvrige arbeidsbetingelsene. Det er stor tretthet med tanke på legevakter, og svært stor variasjon på hvordan disse organiseres. De fleste vil jobbe mindre legevakt.

Ikke akkurat universell utforming på dr Liptaks kontor.

Besøk i slovakisk praksis

Et høydepunkt i uka var praksisbesøket hos en slovakisk allmennlege. Dr Liptak hadde et litt annet fokus i sin praksis enn hva jeg er vant med. Han er blant annet opptatt av samfunnsbygging. Det gjelder alle nivåer. Det er derfor han ikke har laget universell utforming på sitt legekontor. Dersom det kommer inn pasienter som sliter med å gå i trapp, er forventningen at noen av de andre på venterommet tar i et tak. Han har flere kameraer på venterommet som han følger med på fra sitt kontor, blant annet for å studere gruppeadferd, bevegelighet og humør.

Han har et grusomt bilde hengende på venterommet, som illustrerer røykingens skadelige virkning på kroppen. Litt mindre diskré har han det samme bildet hengende inne på kontoret sitt, i randen av synsfeltet til pasientene. Dr Liptak påstår at han aldri nevner noe om bildet til pasientene, men takket være dette skal andelen røykere ha sunket fra 35 % til under 10 % på noen år.


Den slovakiske allmennlegen er ikke så glad i røyk. Han hevder å velge en subtil strategi for å redusere konsumet. Jeg er usikker på om han har rett.
Konsultasjoner hos allmennlegen i Slovakia foregår i samme rom som en sykepleier. Begge har skjermer hvor de stadig følger med på hva som skjer på venterommet.

Få nordmenn

Vi var knapt ti påmeldte norske leger på Wonca Europe, antakelig var antallet som møtte litt lavere. Totalt var det over 1800 leger tilstede. Størst delegasjoner hadde Nederland, Portugal og Spania, med rundt 300 leger hver. Jeg har reflektert noe over dette, særlig sett i lys av at det uken før var godt over 100 norske allmennleger på plass for å delta på Nordisk kongress i allmennmedisin i Aalborg.

Det er ikke tvil om at vi har mye til felles med våre nordiske kolleger. Reiseveien er kortere og det umiddelbare utbyttet kanskje høyere. Det vitenskapelige innholdet presentert på konferansene vipper kanskje også i Aalborgs favør, basert på rapporter fra kilder som var begge steder. Men det er noe med forholdstallet som skurrer litt. Kunne kanskje flere av oss vist vilje til å utvide horisonten enda litt mer? Om vi ikke lærer så mye og syns våre europeiske kolleger driver så annerledes, kunne vi kanskje bidratt til å heve nivået ved å i større grad presentere vår egen forskning og dele av våre erfaringer? Jeg er ikke i tvil om at vi har grunn til å være stolte av norsk allmennmedisin, og jeg skulle så gjerne ønske at enda flere kunne se hvor gode vi er, også utenfor Norden.

Tre land skilte seg ut når det gjelder deltakelse på konferansen. Så vidt jeg forsto har alle disse landene fastlønnede leger i utdanningsstillinger.

Utveksling til Norge

Et av tilbudene gjennom Vasco da Gama Movement er 14 dagers utveksling til et annet europeisk land. Ordningen er svært populær. Legen som utveksler trenger en vert, men vertens formelle ansvar begrenser seg til å åpne døren inn til sin praksis og kanskje peke i retning av et fornuftig sted å bo. Noen verter legger mye i dette, andre holder seg til en minimumsinnsats.

Det er mange år siden Norge hadde en koordinator for slik utveksling. Det har gjort at ingen har fått utveksle til Norge, og ingen fra Norge har reist utenlands gjennom dette programmet. Men svært mange vil se hva vi driver med. Jeg ble positivt overrasket over interessen europeiske kolleger viet norsk allmennmedisin, og ble nærmest litt brydd over at vi ikke ga dem mulighet til å lære av oss. Jeg har derfor tatt utfordringen og blitt utvekslingskoordinator for Norge.

Hansken er kastet, og jeg håper noen plukker den opp. Min utfordring til mine gode kolleger i Norge er om det finnes villige til å ta imot en engasjert, ung voksen kollega som opplever mange av samme utfordringene som oss. Det er ingen kostnader eller inntekter involvert for vertene. Men antakelig gir det et friskt pust, følelse av stolthet, følelse av enhet og en mulighet til å flytte fokus for en liten periode. Det trenger man ikke være verken utslitt, utbrent eller utenlandsk for å sette pris på.



Kommentarer