Etter statsbudsjettet

Det kan se underlig ut at Legeforeningen brøt Normaltariff forhandlingene med Staten i juni, hvor det tross alt kom penger til fastlegene, mens foreningen kom fram til enighetsavtale med den samme Staten kort tid før Statsbudsjettet ble lagt fram, uten at det ble gitt noe løfte om noen pengesum. Forklaringen er at foreningen i sommer ikke fikk noe gjennomslag for at listelengden og årsverksanslaget må ned, eller at det er nødvendig å finansiere opp Fastlegeordningen. Nå foreligger det en prinsipiell enighet om dette. Det er en viktig forutsetning for at vi kan få en framtidsrettet fastlegeordning.

Legeforeningen har beregnet at myndighetene årlig må bruke omtrent 3 milliarder kroner mer de neste årene for å sikre befolkningen en god fastlegeordning i framtida. Dette ser vi ikke mange spor av i Statsbudsjettet for 2019. Forklaringen på det, er at slike midler ligger i en forhandlingspott som ikke er synlig i budsjettet. Staten vil aldri vise forhandlingskort i budsjettet.

Derimot ser vi tegn til rekrutteringstiltak i budsjettet. Regjeringen foreslår 85 millioner kroner som øremerkede midler til rekruttering og veiledning av nye allmennleger. I tillegg foreslår de å øke grensen for skattefavorisert pensjonssparing for selvstendig næringsdrivende. Men heller ikke i år prioriterer regjeringen etableringen av nye LIS1-stillinger, for å møte det store, udekkede behovet etter spesialister.

Hva skal vi så tenke om dette? Vi har sett en tsunami av rapporter fra fastleger og kommuner. Vi opplever en illevarslende dårlig rekruttering, nå også i store byer som Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Kristiansand. Vi ser at erfarne fastleger slutter og finner seg andre jobber med regulert arbeidstid og klarere formulert ansvar. De gjenværende fastlegene arbeider altfor mye, og flere tenker på å slutte dersom situasjonen ikke bedres.

Jeg underviser en del på grunnkurs, og opplever at unge, entusiastiske allmennleger kommer gråtende opp til meg etter forelesningene fordi de ikke klarer å omsette gode tanker og ideer om fagutøvelse i praksis fordi tida er for knapp, og fordi det er for stort fokus på økonomi. Unge vil ikke investere mange hundre tusen kroner i en arbeidsplass mens de er i en etableringsfase privat. De vil ha trygghet for inntekt og gode rammer for fagutøvelse.

Jeg tenker slik: De unge må få den trygghet de etterspør. Uten det, mister vi dem. Mange unge ønsker fast lønn. Da må vi sørge for at de får muligheten til det. Fastlønte utdanningsstillinger er en start. Også noen ferdige spesialister ønsker seg fast lønn. Da bør det etableres mulighet for konverteringer fra fastlegehjemmel til fast lønn og kommunalt ansvar for drift.

Men å omgjøre alle fastlegehjemler til fastlønte stillinger, vil koste en formue. Jeg kan ikke forestille meg at myndighetene vil foreslå noe likt. Og jeg tror ikke at det vil være lurt. Lønna vil gå dramatisk ned dersom det ikke bare er enkeltkommuner som pga rekrutteringssituasjonen vil strekke seg langt og lengre enn langt i lønnsforhandlinger, som skal etablere fastlønnspraksiser. Vi som har levd en stund, husker hva som skjedde på 80 tallet. 

Startlønna var bra, men lønnsutviklingen over de nærmeste årene var katastrofal. Kommunene viste seg dessverre ofte ikke som gode arbeidsgivere. Mange erfarte at det var vanskelig å opprettholde god kvalitet i praksis, man måtte argumentere tungt og lenge for innkjøp og fornyelse av nødvendig utstyr, det var krav om innsparinger som i andre deler av kommunal sektor, andre yrkesgrupper ville lede legekontorene, osv. Vi må ikke være historieløse.

Derfor må vi sørge for gode vilkår å drive allmennpraksis som små, private bedrifter. Det sikrer kontinuitet og kvalitet.  Hva er så gode vilkår? Det er først og fremst god, trygg og forutsigbar samlet inntekt. Det er totalinntektene vil lever av, ikke bare deler av inntektene som f.eks. basistilskudd.  Etter min oppfatning bør vi tjene på å levere gode tjenester, og ikke på å ha mange pasienter på lista. Derfor er det en farlig vei å øke andel basistilskudd. Det vil favorisere leger med lange lister, men som likevel ikke nødvendigvis leverer gode tjenester. Og jeg tror ikke Staten vil gi tilårskomne, tross alt velfødde fastleger uante økte inntekter gjennom en generell økning i basistilskuddet. Jeg er ganske sikker på det. Og jeg mener vi må sikre at de mange kolleger i småkommuner med 8.2-avtaler ikke risikerer å miste inntekt ved at refusjonene blir mindre. Det vil gjøre det enda vanskeligere å skaffe fastleger i distriktene.

Jeg tror vi må tenke slik fram til forhandlingene til våren: På hvilke områder vil Staten kunne tenkes å være villig til å øke finansieringsgrunnlaget? Jeg tror det vil være på områder som sikrer kvalitet, at vi tar oss godt av såkalte prioriterte pasientgrupper som f.eks gamle, kronisk syke, funksjonshemmede, pasienter med rusproblemer og/eller psykiske lidelser. Videre arbeid som sikrer at pasientene får riktige legemidler til rett tid, at vi samarbeider med viktige samarbeidspartnere som hjemmesykepleie, kommunale helsetjenester av andre slag, spesialister osv. Vi bør få uttelling for samarbeid med sykehusleger som en selvfølgelig konsekvens av Samhandlingsreformen. 

Det kan stimuleres til å ha andre yrkesgrupper på kontoret, at vi arbeider systematisk med kvalitetsforbedring, er med i SKIL, at vi sørger for god organisering av fastlegepraksisen, god pasientflyt, at vi er tilgjengelige for dem som trenger oss, at vi bruker moderne elektroniske hjelpemidler. Å styrke SOP vil gi økt trygghet for unge kolleger, SOP er jo nærmest smuldret bort for de unge de siste årene. Kanskje ordningen med 8.2. avtaler bør utvides? Osv osv.

Å satse på økte refusjoner og ikke basistilskudd, vil gjøre det attraktivt å redusere listene i tråd med nye årsverksanslag. Da kan myndighetene argumentere med at de målrettet styrker fastlegeordningen og de tjenestene de ønsker vi skal utføre, og ikke bli møtt med at de ukontrollert gir inntektsøkning til hva som uansett hva vi sier, blir oppfattet som en høytlønnsgruppe.

Det blir en meget spennende tid fram til vårens forhandlinger. Nå er det spesielt viktig å holde foreningen samlet, og unngå splittelse i kollegiet.