"Æ ba di vent hain a!"

Av og til fascineres jeg av pasientens tiltro til oss fastleger. For jeg mener, det finnes høyspesialiserte folk der ute. Som virkelig kan sine ting. Spesialisert til fingerspissene. Ting som jeg i mitt lille univers ser en gang hvert tiende år - om jeg er heldig - holder disse folka på med til daglig. 

Det var en sånn kasus jeg fikk på bordet mitt. Jeg hadde ikke hørt om det før. Lokalsykehuset klødde seg i hodet, slik jeg forstod epikrisen som kom. Likeså gjorde storebror i Tromsø. Det ble sendt brev til de som virkelig utgjør spydspissen. De som bor langt sør i landet, i den store hovedstaden.

Dette var visstnok ikke noe disse folka hadde sett hver dag heller. Det holdt ikke med brev og epikriser og bilder fra nord. Hele pasienten måtte sendes sørover. Tredagers opphold med hotell og greier. Ikke hver dag sekretærene hos oss sender bestilling på dette til Pasientreiser i Lofoten. 

Fem dager senere på mitt kontor: Pasienten forteller og jeg lytter. Med store øyne og enda større ører, for det er jo riktig lærerikt. Spydspissene har kjent og knadd, tatt bilder og undersøkt både utvendig og innvendig. Og de ble til slutt enig med seg selv. De har skissert et behandlingsopplegg. Jeg er imponert. Hva de kan i de store kloke husene der sør. Metoder og teknikker jeg aldri har hørt om. Jeg fascineres dypt. 

«Æ sa at di sku veint hain a! Æ sa at æ mått heim å diskuter mæ ho Laila. Æ må jo hør mæ deg om det di sa va førrnufti. Så ka du sei? Ka du synes? Di sa at di sku kontakt deg førr å hør ka vi vart eni om».

Det er så man blir rørt langt inn i hjerterota. Her har altså de ypperste av de ypperste kommet frem til det beste av det beste. Og så reiser pasienten 1338 kilometer hjem for å diskutere dette med «ho Laila». Jeg ser for meg mannen i hvitt, som forøvrig pasienten bedyret var en riktig hyggelig og trivelig kar. Jeg se ham for meg når pasienten sindig ber ham vente litt med alt de har planlagt. For å få klarsignal fra fastlegen. 

Man skal altså ikke ta lett på sine ord. De veier tyngre enn jeg tror at vi mange ganger er klar over. Det er noe med det kjente, de man føler seg trygg på, de som kjenner både barn og foreldre og hele pakka. De som fikk dem friske den gangen de hadde lungebetennelse og som skrev ut den salva som fungerte den gangen de holdt på å klø seg ihjel. Den de spurte om en timeout den gangen moren plutselig falt om i hjertestans og verden lå i grus.  Den de kjenner. Og som kjenner dem. De ordene teller så mye mer enn ordene til en i hvitt som du aldri har møtt før og som ikke en gang vet hvor plassen du bor på ligger i landet. Det hjelper ikke med all spesialisering i verden, hvis ikke ting er forankret i noe du selv er trygg på. 

Og der har du oss. Fastlegen. Som av og til er som en bitteliten brikke i det store og kompliserte. Som ofte føler seg mer som en sekretær enn noe annet. Som ser mange folk i løpet av en dag og ikke alltid husker at hver enkelt pasient bare har sett oss. 

Summen av den salva, Apocillinen og timeouten er tillit. Det er det viktigste vi som fastleger har. Det er en ære, og et ansvar som av og til er tungt å bære. Men så fantastisk. 

Hva jeg svarte? Jeg anbefalte spesialistens behandlingsforslag på det varmeste. Og pasienten gikk strålende fornøyd hjem for å ringe sørover. Og jeg håper at spesialisten ble fornøyd med «ho Laila». Jeg venter spent på ordlyden i epikrisen.

Publisert i samråd med pasient