Legelivet Fra hverdagen

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg henviste dem. Med ikke bare en, men to, skikkelig dårlige henvisninger. Med de diffuse symptomene og magefølelsen.

Forrige uke tikket det inn to epikriser i innboksen min. Begge omhandlet pasienter der jeg med litt dårlig magefølelse hadde sendt henvisningen.

Dårlig magefølelse fordi jeg så for meg personen som satt i andre enden og rev seg i håret. Personen som har ventelister og prioriteringer og frist til helsehjelp å tenke på. Som hver dag skyfler unna så mange han eller hun kan for å oppnå måltall. 

Derfor prøver jeg å henvise bare de jeg mener virkelig trenger spesialisthelsetjenesten. Henvise de der jeg synes jeg selv kommer til kort. De jeg tenker at jeg ikke klarer å finne ut av selv, med mitt laboratorium og lokale røntgeninstitutt.

Men akkurat disse to var annerledes. Ingen av dem hadde noe konkret å komme med. Det var så diffust det hele. Og egentlig sånne som jeg tenker at allmennpraktikeren bør bruke sin beste venn, tiden, på. Vente og se litt. Se om det blir bedre eller værre. Ta noen prøver. Kjenne, føle, ta på pasienten, lytte. 

Jeg lyttet og jeg kjente. Men jeg ble på ingen måte klok. Men noe, jeg vet ikke hva, fikk meg til å henvise begge inn. Kanskje en magefølelse. Kanskje blikket til den ene pasienten som viste at innerst inne var det en dyp uro som hadde ført til legebesøket selv om ordene vekslet fra «det er sikkert ingenting» og «det var sikkert helt unødvendig å komme».

Kanskje var det at det var rett før jul og laboratoriet vårt var stengt og jeg ikke kunne ta prøver hele romjula. Kanskje var det rett og slett bare latskap, for å slippe å ta inn pasientene til flere kontroller som sikkert ikke ville ende i noe uansett. Som sagt, jeg vet ikke hvorfor. Men jeg henviste dem. Med ikke bare en, men to, skikkelig dårlige henvisninger. Med de diffuse symptomene og magefølelsen.

Mulig var henvisningen så dårlig at de ikke tok noen sjanser på sykehuset. For det kunne virkelig ha vært alt fra fugl til fisk. 

Men det var kreft. Hos begge to. «Oppdaget så tidlig at det er gode sjanser for full helbredelse»

Og jeg vet ikke hva jeg tenker. Jeg er selvfølgelig veldig glad på pasientenes vegne, og om jeg skal være ærlig også på mine egne. Jeg trekker et lettelsens sukk og takker hva det nå enn var som fikk meg til å skrive de to henvisningene, og lurer litt på hva slags lærdom jeg skal trekke. Jeg skal i allefall ikke begynne å skrive dårlige henvisninger hver gang jeg ikke helt vet hva som feiler pasienten. 

Men kanskje skal jeg være litt flinkere til å høre på magen. Den lille følelsen langt der inne. Den som lenge før senkningen slår ut, lukter at noe ikke er helt som det skal være. For av en eller annen grunn så har den ofte rett.

Kommenter gjerne denne artikkelen!

Kommentaren må diskutere eller kommentere innholdet i artikkelen på saklig vis og kan inneholde maksimalt 2000 tegn. Behandle andre debattanter med respekt og unngå personangrep. Kommentarer må undertegnes med fullt navn. E-postadressen brukes kun av redaksjonen ved behov for å kontakte innskriver. Alle kommentarer godkjennes av redaksjonen før de publiseres i kommentarfeltet (kan ta inntil ett døgn), og kommentarer som ikke møter retningslinjene vil bli slettet.

Kommentarer