Sea King på BEST-øvelse i Vadsø

Hver måned øver vi i Vadsø på akuttmedisinske hendelser utenfor sykehus. Lege, ambulansepersonell, sykepleier og hjelpepleier drilles på alt fra traumer til hjerteinfarkt. Men en ting har jeg savnet: å få prøve oss sammen med Sea King-crewet fra 330-skvadronen på Banak i Lakselv. Så i høst sendte jeg en e-post til Forsvarets postmottak, for jeg tenkte at det var best å gå tjenestevei når man skal kontakte dem. Purre gjorde jeg også, men det var lenge helt stille fra den kanten. Og til slutt tenkte jeg at dette skjer nok aldri, så jeg hadde faktisk lagt ideen helt til side. Men så plutselig, i mars, ringte telefonen. Det var Oskar Norderval, baseleder på Banak. ”Vil dere øve med oss?” spurte jeg forsiktig. Svaret kom uten betenkning; ”Ja!” Jeg trodde et øyeblikk at jeg hadde hørt feil. Å si at jeg hoppet av glede er ingen overdrivelse. Vi skulle få besøk! Det var da jobben startet, for å arrangere en sånn øvelse er litt mer omfattende enn å lage øvelser med lokalt personell.

Når man skal lage en kommuneBEST-øvelse må man vite hvem man lager øvelsen for. Alle deltakere skal jo ha utbytte av øvelsen. Men jeg visste null og niks om Sea Kingen og hva de trengte. Hvordan i all verden skulle vi få til å gi både helikoptermannskapet og de lokale kollegaene våre utbytte samtidig? Det ble noen telefoner frem og tilbake for å få lagt det puslespillet. Heising var noe de ville øve på, men det måtte være på et sted som det var lov til å fly med helikopter i lav høyde. Samtidig skulle det være noe igjen å gjøre for våre egne folk. Poenget var å få Vadsø-gjengen og Banak-gjengen til å samarbeide mest mulig. Og med god hjelp fra vår egen beredskapsrådgiver, Aleksander Øvre, fikk vi sakte, men sikkert snekret sammen et nokså plausibelt scenario for dagen.

Jeg sov dårlig den natten. Var alt klart? Vi måtte ikke drite oss ut. Rett nedenfor helsesenteret i Vadsø er det en ganske stor rundkjøring som dobler som parkeringsplass. Der skulle vi ta dem imot. Kjøkkenet, som er nærmeste nabo til rundkjøringen, var varslet. Ingen varer inn denne dagen. Aleksander sperret og ryddet området. ”Øvelse pågår.” Eiere ble vennlig bedt om å flytte bilene sine med mindre de ønsket dem pepret av småstein. Det skulle lande et digert helikopter der.

Klokken 10 kom de. Vi så dem faktisk før vi hørte dem. En liten prikk på den skyfrie himmelen i sørvest, som raskt vokste seg større. Så kom lyden. Flapp-flapp. Den er enorm og bråker noe fryktelig, den der Sea Kingen. Vindstyrken fra rotorbladene er fenomenal, orkan styrke. ”Du må lukke munnen” sa legekollega Maiken Brevik til meg. Vi sto begge ute og så på at de landet, og vi kunne nok spist hver vår banan på tvers. Jeg tror muligens at jeg spratt igjen. Dette var jo bedre enn Mission Impossible-filmene.

Det ble et hyggelig møte ute på parkeringsplassen. Legene våre strømmet ut, noen sykepleiere med. Fartøysjef, styrmann, systemoperatør, maskinist, redningsmann, anestesilege; det kom en stor gjeng på besøk. Til og med kommunikasjonssjefen i Finnmarkssykehuset Ivar Greiner var med. Alle var klare. De gledet seg til å øve med oss. Spørsmålene fra vår side var mange. Hvor stort er helikopteret, hvor fort flyr det, hva kan dere gjøre, hva har dere av utstyr? Det var nesten så vi pratet i munnen på hverandre. Det var visst ikke bare meg som var opprømt. Og redningsmann Lars Oven Pettersen, anestesilege Hanne Iversen og fartøysjef Tommy Planterhaug forklarte villig. Visste du for eksempel at systemoperatøren kan finjustere helikopterets posisjon med en joystick ved sidedøra hvor maskinisten heiser redningsmannen og anestesilegen opp og ned? Sånn må det være fordi pilotene ikke kan se kollegaene sine når de henger og dingler.

Og så, etter en god porsjon pizza og småprat på møterommet, gikk lege-ambulanse-alarmen. ”AMK Finnmark til lege og ambulanse i Vadsø. Kan enhetene høre AMK?” Maiken var klar med en gang. Jakka med ”Lege” og ”Vadsø legevakt” kom på, lue på hodet, votter i lomma. Radioterminalen hang i pratehøyde, stetoskop rundt halsen. Tankene fløy gjennom hodet. Hva skjer nå? Hva vil jeg møte? Bil-2 kom i full fart med blålys. De var nok like klare som alle andre. Og så bar det av gårde til Torsvarden like ved Vadsø flyplass. Ingen andre enn Aleksander, brannsjef Steffen Holsbø og jeg visste hva som skulle skje.

Scenarioet var at et ektepar i 60-årene hadde gått tur på toppen av Torsvarden. Damen var nysgjerrig, skulle titte over kanten og mistet fotfestet. 10 meter lenger ned er hun først bevisstløs, men kommer raskt til seg selv med smerter i en arm og et ben (De der 10 meterne var egentlig litt uheldig høyt, men det er best å la sånt ligge, bare folk koser seg med å øve). Mannen hadde tatt seg til fots mot bilen et godt stykke unna i ulendt terreng for å hente hjelp. Men han fikk brystsmerter og måtte legge seg ned på en tue ca 20 meter før parkeringsplassen. Hjerteinfarktet fra 2 år tidligere gjorde seg gjeldene på nytt.

Maiken tok ledelsen med en gang. Det var ikke forsvarlig å frakte damen ut fra fjellsiden uten hjelp fra redningshelikopteret. ”Maiken til AMK, kan dere scramble Sea King?” Dermed gikk alarmen borte på helsesenteret hvor crewet (beleilig) ventet. I mellomtiden responderte ikke mannen på nitro eller oksygen. Morfin hjalp også dårlig. Hadde han et litt større infarkt? Det var fint vær men ganske kjølig, han skalv allerede, så å kle av han for å få tatt et EKG der ute på tuen var ikke veldig fristende. Hvordan i all verden skulle de ivareta både han og damen i fjellsiden inntil helikopteret kom? Jo, det var selvfølgelig noen som kom til å få seg en klatretur.

Helt uplanlagt var tilfeldigvis Vadsø-politiet på stedet for skytetrening (noe vi satte en stopper for). Så Maiken slo til og rekvirerte politibistand. Villige politifolk sprang fort gjennom snø til knes for å hjelpe til med å bære. En maskinfører som hadde forsøkt hardt å konsentrere seg om snøbrøyting måtte også stille opp, tresko eller ikke tresko. Ingen sa nei til Doktor Maiken. Dermed ble 2 av 3 ambulansearbeidere sendt opp i fjellsiden med nakkekrave og tepper, mens mannen med brystsmerter ble båret til ambulansen på backboard. 

”Maiken til Frank” (Frank Stokvold er ambulansearbeider). Nødnett-kanal Finnmark 05 fikk kjørt seg denne dagen. Da hun var fornøyd med at Frank og hans kollega Mads Nygård hadde kontroll på damen i fjellsiden, fikk Maiken endelig mulighet til å konsentrere seg om mannen med brystsmerter. Han viste seg jo selvfølgelig å ha STEMI (ST-elevasjonsinfarkt). ”Han må ha metalyse,” hørte jeg i bakgrunnen. ”Vi må ta han til helsesenteret.”

Samtidig kom Sea Kingen. Først fløy de et par runder for å forsøke å finne fram. Men å se folk på bakken er ikke lett, og i hvert fall ikke en mørkkledd markør i en fjellside. Selv røde ambulanseuniformer er vanskelige å få øye på i terrenget (husk refleksvest folkens!). Sea Kingen hadde ikke fått vite hvilken nødnett-kanal alle andre befant seg i heller, og det å lete etter riktig kanal er som å lete etter nåla i den berømte høystakken. Så de landet ved siden av parkeringsplassen. Anestesilege Hanne Iversen var raskt på pletten. Trengte Maiken hjelp med pasienten sin? Neida, Maiken hadde stålkontroll, det var det ingen tvil om. Så med riktig nødnett-kanal på plass og ikke minst en liten peker på hvor markør og ambulansepersonell befant seg, var de i farta.

Langsomt fløy Sea Kingen inn over skadestedet. Sidedøra åpnet seg. Først kom redningsmann Lars Oven ut, godt festet til helikopterets vinsj. Han ble heist ned i fjellsiden. Om det er enkelt for han vites ikke, for det har jeg glemt å spørre om, men det så i hvert fall ut som at han hadde gjort nettopp dette hele livet sitt. Kort tid etter kom anestesilege Hanne i samme stil. Vi som sto på parkeringsplassen holdt pusten. Mange, inkludert meg, filmet. Dette var spennende. Mens de jobbet tok helikopteret noen runder. Ingen grunn til å forstyrre de på bakken. Da markøren var behørig undersøkt, midlertidig behandlet og pakket inn ble helikopteret signalisert. Det var tid for heising. Først forsvant anestesilege Hanne kontrollert opp i helikopteret. Så markøren. Hun var, så jeg etterpå, pakket i en kokong som kunne minne om en godt polstret sovepose. Masse stropper og surringer sikret henne der hun ble hevet sakte og rolig opp i lufta. Det var visst ganske skummelt, og det så litt skummelt ut fra bakken også. Litt bikking og litt snurring, så var hun heldigvis oppe i helikopteret. Til slutt fulgte redningsmann Lars Oven Pettersen etter.

Tilbake på helsesenteret fikk mannen med hjerteinfarkt metalyse. Da Maiken kom med pasienten, var nemlig både sykepleier Morten Gallavara og hjelpepleier Ruben Dusan parate. Tepper og varmeflasker, væske, hjertestarter (CorPuls) og metalysesett sto og ventet. Det hadde de fikset, for de visste at det var nødvendig. Alt var klart til å gi den medisinske varianten av Plumbo. Det du nok kanskje ikke vet er at i Finnmark er det så langt til nærmeste PCI-bord på UNN Tromsø at vi ikke kan nå fram innen tidsvinduet for primær PCI, selv med ambulansefly. Derfor gir vi metalyse prehospitalt og sender pasienten til rescue-PCI på UNN etterpå. Det var altså planen med mannen. Men i disse tider er det jo faktisk dårlig med ambulansefly, så den eneste muligheten til å komme seg de 800 kilometerne til Tromsø var å fly Sea King-helikopter.

Dermed ble det enighet om å bytte pasient. Damen var nemlig stabil og hadde mirakuløst (og helt planlagt) begrensede skader. Hun kunne sendes med ambulansebil 180km til lokalsykehuset i Kirkenes. Neste utfordring ble dermed å laste pasientene inn og ut av helikopteret. Som jeg tidligere har nevnt så har jo helikopteret noen lange rotorblader som surrer rundt over hodet på deg. Man føler seg ganske liten når de er i bevegelse, særlig når man verken har hjelm på hodet eller er så vant til helikoptre. Og å høre hva noen sier er helt umulig. Alle, inkludert pasientene, måtte ha hørselsvern på. Tegnespråk er undervurdert altså! Pasienten løftes inn og ut av sidedøra på helikopteret. Den er i brysthøyde for meg, altså rimelig høyt, så det er litt annerledes enn når pasienten skal baki en ambulansebil. Men vi klarte det til slutt.

Mette på inntrykk satte vi oss ned etter øvelsen og gikk gjennom det som hadde skjedd. Først følelsen etter å ha øvd sammen, så alt som gikk bra, og så alt som kunne gjøres annerledes neste gang. Det var ingen tvil om at dette hadde vært nyttig og gøy for alle deltakere.

Da jeg kom i barnehagen for å hente ungene den dagen, ble jeg møtt av 4-åringen min. Han kunne opprømt fortelle meg at han hadde sett helikopteret ikke bare en, men hele tre ganger den dagen. De påfølgende dagene dukket det opp filmer, bilder og kommentarer på Facebook. Dette hadde vært en opplevelse for mange.

Stor takk rettes til alle som gjorde denne dagen mulig, spesielt til markørene Oda Berntzen og Dag Olav Vestersjø, beredskapsrådgiver Aleksander Øvre og brannsjef Steffen Holsbø som hjalp til med planleggingen, helsepersonell i Vadsø kommune og Vadsø ambulansen som kastet seg uti en stor øvelse, og crewet ved 330-skvadronen på Banak som tok seg tid til å øve med oss.