Nyheter Aktuelt

Kan nye spesialiseringsregler sette en av de viktigste læringsarenaene våre i fare?

Spesialistregler er i endring, også for allmennmedisin. Noe som heldigvis blir beholdt er de to obligatoriske årene i veiledningsgruppe. To år. Obligatorisk.

Da jeg var i spesialisering satte jeg stor pris på møtene i veiledningsgruppen. Det var et ufarlig sted hvor vi kunne utvikle oss. Vi våget å åpne opp om møtene våre med pasienter. Vi erfarte at det aldri er dumt å slippe lys inn på det man driver med. I en ganske fersk allmennleges hverdag, hvor uunngåelig usikkerhet kanskje blir løst med at man tar prøver eller behandler «for sikkerhets skyld», risikerer man å gjøre pasientene sine en bjørnetjeneste. Overdiagnostisering og overbehandling er reelle utfordringer. Kan er ikke det samme som bør. Veiledningsgruppen bidro til å skape gode vaner og en felles forståelse av hvordan en sunn praksis kan drives.

Trygghet i rollen er noe man aldri blir utlært i, men erfaringene i veiledningsgruppen ga en følelse av når en kunne få lov til å senke skuldrene og tenke «dette er godt nok». Og ikke bare «godt nok». Kanskje man til og med fikk tilbakemeldinger fra de andre i gruppen om at man kunne klappe seg på skulderen og si at dette faktisk var svært bra gjort.

Åpen post

Men det er ikke bare utfordrende pasientmøter som blir løftet fram i veiledningsgruppene. Også den enkeltes tanker og følelser får mye plass. Jeg tror at kanskje det viktigste enkeltelementet i spesialistutdanningen i allmennmedisin er nettopp dette: «Åpen post» - rommet i starten av hver gruppesamling som tar akkurat så lang tid som det tar.

Frustrasjoner og gleder, profesjonelt eller privat, føljetonger og kortere glimt. Alt får plass i «Åpen post». Erfaringer som er med på å definere deg ikke bare som lege, men også som menneske. At slike ting føles viktig for de aller fleste, gjenspeiles i hvor vanlig det er at veiledningsgrupper etter siste møte rett og slett ikke klarer å gå gjennom en skilsmisse. De viderefører samværet i smågrupper som kanskje varer karrieren ut.

Strengere formelle krav

Jeg leder nå selv en veiledningsgruppe. Å fylle denne rollen så godt som jeg evner er noe av det mest meningsfulle jeg gjør. Man slutter aldri å lære, samme om en er gruppeveileder eller deltaker i gruppe.

Nylig var jeg på en samling sammen med mange andre gruppeveiledere fra hele landet. Her fikk vi presentert de nye spesialiseringsreglene. Mitt inntrykk er at disse har kommet bardust på. Det er flere ting som henger litt i det blå, både organisatorisk og økonomisk. Det ser ikke ut til at det følger finansiering med for å sikre at de nye elementene kan bli utført.

For eksempel skal alle LIS-leger ha supervisjon og veiledning. Det er uklart hvem som skal lønne fastleger for denne jobben. Eller om de i det hele tatt trenger lønn: Veiledning har jo fastlegene alltid drevet med. Dette framstår som et dårlig argument om stat og kommune ønsker å signalisere at veiledning er en viktig oppgave.

En annen ting som er nytt er et langt strengere formaliakrav. Veiledningsgruppen skal oppfylle mange læringsaktiviteter. Disse trenger LIS-legen å få attestert av gruppeveileder, slik at de 63 læringsmålene som kreves godkjent til slutt kan legges ved spesialistsøknaden.

Et avgjørende sted

Dersom veileder i gruppen mener at en læringsaktivitet ikke er oppfylt, så kan dette følgelig få store konsekvenser for LIS-legen. En endring i veilederrollen kan endre dynamikken i gruppen. Kanskje vil leger være mer opptatt av å vise hvor flinke de er, i stedet for å vise sine mer sårbare sider? Nettopp det siste er viktig for å skape en trygg og solid gruppe, som gir rom for at veiledningsgruppen er et sted man kan utvikle seg og vokse som lege.

Dette blir ekstra viktig nå som sykehustjenesten i spesialiseringen reduseres fra tolv til seks måneder. Veiledningsgruppen blir et avgjørende sted for å gjøre unge kolleger trygge i ferdigheter som vanskelig kan læres andre plasser.

Gruppeveilederen får nye oppgaver. Det er ikke åpenbart hvordan disse skal avlønnes. Det er en utfordrende situasjon og politisk minner vi stadig om at noe må gjøres, men lite skjer. Jeg hører det skjer en hel del i kulissene, men for oss som lever livet på den store scenen, så får vi ikke med oss det som skjer der.

Endret gruppedynamikk

Alt i alt sitter jeg med en liten redsel i meg. En ønsket og egentlig god endring av spesialistreglene kan komme til å gjøre veileder-rollen som jeg er så glad i, mer merkantil og mindre personlig. Med dette vil kanskje gruppedynamikken også endre seg.

Vi må være disse endringene bevisst. Om man har en pragmatisk innstilling håper jeg at vi lander på en god måte, til beste for LIS-legen, for veiledere og for alle. Vi kan ikke risikere at det viktigste verktøyet vi har for å utdanne dyktige allmennleger blir rotet bort.

Kommentarer