Spesialistregler er i endring, også for allmennmedisin. Noe som heldigvis blir beholdt er de to obligatoriske årene i veiledningsgruppe. To år. Obligatorisk.
Da jeg var i spesialisering satte jeg stor pris på møtene i veiledningsgruppen. Det var et ufarlig sted hvor vi kunne utvikle oss. Vi våget å åpne opp om møtene våre med pasienter. Vi erfarte at det aldri er dumt å slippe lys inn på det man driver med. I en ganske fersk allmennleges hverdag, hvor uunngåelig usikkerhet kanskje blir løst med at man tar prøver eller behandler «for sikkerhets skyld», risikerer man å gjøre pasientene sine en bjørnetjeneste. Overdiagnostisering og overbehandling er reelle utfordringer. Kan er ikke det samme som bør. Veiledningsgruppen bidro til å skape gode vaner og en felles forståelse av hvordan en sunn praksis kan drives.
Trygghet i rollen er noe man aldri blir utlært i, men erfaringene i veiledningsgruppen ga en følelse av når en kunne få lov til å senke skuldrene og tenke «dette er godt nok». Og ikke bare «godt nok». Kanskje man til og med fikk tilbakemeldinger fra de andre i gruppen om at man kunne klappe seg på skulderen og si at dette faktisk var svært bra gjort.
Kommentarer