Legelivet Fra hverdagen

Foto: Colourbox

Jeg kjente allerede etter to kilometer at det aldeles ikke gikk utmerket. Innsiden av en ambulanse kombinert med slimfylte hulrom i hodet var en veldig, veldig dårlig kombinasjon.

I mine unge dager så jeg på Gutta på tur. Egentlig var det ikke en eneste ting jeg ikke likte med gutta på tur.

Jeg likte at de gikk på tur. Jeg likte Arne Hjeltnes' lune humor. Jeg elsket sjalottlauk og Brimis kokkelering.

Men jeg har liksom aldri klart å identifisere meg med noen av dem. Høyt opp og langt frem liksom..


Før den kvelden. Jeg satt i sofaen og så gutta på tur i Finnmark. De var i Hasvik og på Sørøya og de var med både en selfangsskute og en fiskeskøyte ut. Og bølgene gikk høyere og høyere. Og Brimi ble blekere og blekere.

Stakkarn satt helt i ro i en stol. Stirret rett frem. Mot horisonten. Prøvde å gå inn på do.. men det gikk jo ikke... sjøsyk..

Men gode venner da. Som muntret ham opp. Lot ham sitte i fred på stolen sin og stirre..

Jeg hadde vært syk i en uke. Et av hundre barnehagevirus fant virkelig rotfeste og det har vært snørr, hoste, mer snørr og mer hoste. Alle hulrom i hodet der det normal sett skal være luft og et visst undertrykk/overtrykk/hvasomhelstslagstrykk var halvfulle av slim og bobling.


Jeg tåler til vanlig gyngende underlag veldig dårlig. Men det går akkurat bra å sitte bak i ambulansen helt til kommunegrensen i alle retninger. Og så får jeg sitte foran på turen hjem og så går det aldeles utmerket..

Jeg kjente allerede etter to kilometer at det aldeles ikke gikk utmerket. Innsiden av en ambulanse kombinert med slimfylte hulrom i hodet var en veldig, veldig dårlig kombinasjon.

Jeg prøvde trikset til Brimi. Jeg satt helt stille i stolen og lukket øynene. Hjalp ingenting. Jeg åpnet øynene og fulgte stivt med på skjermen som viser veien. Den har akkurat noen millisekunders forsinkelse i forhold til hvordan bilen beveger seg - så det var iallefall ikke bra.

Heldigvis er nordlandsnetter kalde og friske på den årstiden. Mørke er de også slik at en stakkars dokters blekhet kamufleres betydelig bedre enn hos en stakkars tv-kokks.


Og så er det teamet da. The dream team. Som på tur hjem hverken hånler eller mobber deg når du kanskje tror du kommer til å trenge kvalmestillende intravenøst. Og som i all sin godhet svinger inn ved butikken og kjøper noen livreddende dråper som gjorde at resten av kvelden ble akk så mye bedre.

Et døgn senere snurret verden fortsatt litt, småkvalm er nok en riktig betegnelse og både ektemann og svigerforeldre mente at vakthavende burde oppsøke fastlegen med balanseorganet sitt. Vakthavende tviholdt på forklaringen om at snørr i buegangene er noe som går over og at jeg etter ukes tid igjen ville ha retningssans og evner til å gå rett frem også i blinde. For ikke å snakke om at jeg ville takle en tur heeeeeelt til kommunens yttergrense uten varige men.

Og jeg er helt, helt sikker på at jeg har bedre venner enn Arne Brimi med på tur.

For mens han fikk servert kokt selkjøtt med spekk så fikk jeg Pepsi Max!

Kommenter gjerne denne artikkelen!

Kommentaren må diskutere eller kommentere innholdet i artikkelen på saklig vis og kan inneholde maksimalt 2000 tegn. Behandle andre debattanter med respekt og unngå personangrep. Kommentarer må undertegnes med fullt navn. E-postadressen brukes kun av redaksjonen ved behov for å kontakte innskriver. Alle kommentarer godkjennes av redaksjonen før de publiseres i kommentarfeltet (kan ta inntil ett døgn), og kommentarer som ikke møter retningslinjene vil bli slettet.

Kommentarer