Nyheter Aktuelt

Et eventyr om å elske jobben sin, og hvilke gevinster det kan gi.

Det var en gang en ung mann som alle likte. Hans navn var Tore Taktekker. Han sjekket takene på de små husene i et lite kongerike. Han kjente hvert et møne, enhver krinkelkrok, og alle pipeløp. Dersom taket var lekk måtte han finne den beste måten å gjøre taket tett på igjen. Han hadde mye ansvar, men det var greit. Han led ingen nød og likte jobben sin akkurat som den var. Han hadde tid til å gjøre ting han likte på fritiden. Han sov bra om natten og i helgene kunne han som oftest ta helt fri. Det var ikke så mange tak som sprang lekk, og nesten alle synes det var greit å vente til neste arbeidsdag med å få en lekkasje fikset. Men om det lekket for mye og det ble for vått i huset, da måtte Tore hjelpe til med en gang. Selv i helgene.


Så en dag var det noen som sa at prinsessen i kongeriket var på jakt etter ektemake, og alle unge menn kunne få prøve lykken. Den som tettet tak på den beste måten skulle få gifte seg med henne, og få halve kongeriket med.


Tore Taktekker la i vei til slottet for å be om hennes hånd. Han var ved godt mot. Han var jo godt likt og veldig god på å fikse tak. Han hadde ikke gått langt før han traff på en familie som sto og så opp på taket sitt. «Er det noe feil med taket deres», spurte han. «Vi trodde ikke det», sa mannen med en bekymret mine, «men nå var det akkurat en kar som gikk forbi her som sa at vi nok burde fikse litt på det, bare for sikkerhet skyld. Det må vel du gjøre, du som er han som ordner tak?»


Ja, Tore kunne ikke annet enn å fikse litt på taket, selv om han ikke var helt sikker på hva han skulle fikse på. Han så ikke noe galt med taket, men familien var blitt så engstelige av det de var blitt fortalt. Da han tenkte at han hadde gjort nok, la han i vei videre.


Litt senere kom han forbi et hus til. Mannen i huset kom ham løpende i møte. «Det var jammen flaks at akkurat du kom nå, Tore T», sa han. «Butikken som selger takstein sa at jeg nok burde bytte ut de jeg har med disse nye». Han viste fram nye takstein som han var blitt overtalt til å kjøpe. «Men, hvorfor det», spurte Tore. «Er det noe som lekker?» «Nei, det er ikke det, men er det ikke tryggest å bare gjøre det, når de som selger takstein sier at jeg bør?» undret mannen og klødde seg i hodet. «Jeg vil gjerne at du gjør det, du som er han som ordner tak.»


Ja, Tore kunne ikke annet enn å gjøre som mannen spurte om. Han fant ikke noe galt på de taksteinene som han tok bort, men siden mannen allerede hadde kjøpt nye takstein og var blitt usikker på om de gamle steinene var helt i orden, var det ikke annet å gjøre enn å ta jobben. Da de nye steinene var plassert, la han på vei videre.


Nå skulle han ikke komme langt før han nok en gang kom til en familie som sto og så opp på taket sitt. «Er noe galt med taket deres?» spurte Tore, selv om han fort så at ikke alt var som det burde. «Taket vårt var helt tett, men så kom det en kar forbi som sa at taket nok måtte byttes. Han sa at han kunne gjøre jobben med en gang slik at vi slapp å vente på deg». Tore var blitt urolig på grunn av ekstrajobbene han akkurat hadde gjort. Var det sånn det skulle komme til å bli framover? Kanskje det var bra at noen kunne hjelpe med å gjøre jobbene som bare ble flere og flere? «Men nå er hele taket lekk som en sil», gråt mannen med bøyd hode. «Vi håper at du kan fikse det, du som er han som ordner tak.»


Ja, Tore kunne ikke annet enn å fikse taket. Han så at det nye taket som var lagt ikke passet med det gamle taket på huset. Ikke rart at det ble lekk, tenkte han. Da taket igjen var tett, la han i vei videre.


Nå var Tore kommet helt fram til slottet. «Så du er Tore T, han som ordner tak?», spurte prinsessen. «Ja» sa Tore. «Det er meg». «Det var rart», svarte prinsessen. «Nå har jeg snakket med en som sier han bedre enn noen andre kan se hva som er galt med et tak, en som sier han kan mer enn noen andre om materialer man bruker når man reparer tak, og en som sier han kan skifte tak fortere enn noen andre. Hvorfor skulle jeg velge deg til min make? Du som bare er han som ordner tak?»


Tore var sliten. Han så at med alle de nye oppgavene ville han nesten ikke ha noe fritid igjen. Han måtte nok jobbe i helgene også, og stå opp ekstra tidlig for å få tid til alt som måtte gjøres. Han var fristet til å si at prinsessen burde velge en av de andre frierne, men Tore var glad i jobben sin, og ville ikke miste den. «Jeg vet at alle liker deg,» sa prinsessen, «men kanskje tiden er moden for å prøve noe nytt. Kunne ikke det være spennende?»


Mens de sto der kom en tjener stormende. «Prinsesse! Taket i ballsalen lekker!» Dette var muligheten Tore hadde ventet på. «Hvem synes du skal reparere taket?» spurte han. «En som gjør unødig arbeid for sikkerhets skyld? En som ikke kjenner taket, og attpåtil bruker feil takstein? Eller skal en som samtidig skifter tak som er helt i orden få slippe til på det store slottstaket?» Prinsessen så rådvill ut. «Eller!» sa Tore, som om en ny idé akkurat hadde slått ned i ham. «Eller skal jeg gjøre det? Jeg som er han som ordner tak.»


Prinsessen trengte ikke lang tid på å svare. «Jeg synes fortsatt at alt dette nye er ganske spennende, men du er han som ordner tak, så du må fikse det.» Tore smilte og sa: «Jeg tror det er tak nok for alle.» Og så la han til: «Om vi finner en god måte å samarbeide på.»


Og slik gikk det til at Tore Taktekker fikk prinsessen og halve kongeriket. Det kom også i stand en ordning slik at alle som brydde seg om tak fikk gjøre det de var best på for at de små husene i kongeriket fikk de beste takene som mulig.


Snipp snapp snute, så var eventyret, og mesteparten av takproblemene, ute.

Kommentarer