Legelivet Fra hverdagen

Colourbox

Jeg har lurt på om jeg har blitt kynisk gjennom disse over 30 årene med nye historier, triste skjebner, gode skjebner, spørsmål, tvil og tanker. Har jeg sett for mye?Greier jeg å ta inn over meg alle problemene og menneskeskjebnene jeg står overfor?

Det er ferie, og både kolleger og pasienter har reist bort. På kontoret vårt er det to studenter, en helt fersk kollega, og meg, med over 30 års erfaring. Vi er vant til stor pågang, og har derfor ganske åpne timebøker i juli. Noen dager er alle bøker fulle, mens andre dager er det luft i timeboka. Da blir det tid til litt refleksjon, til å tenke de litt lengre tankene… og rom for refleksjon og å stille spørsmål om essensen av det å være fastlege.

Lytte

De gamle og syke har ikke reist bort. De ville nok helst at fastlegen deres var på jobb, men så møter de en av oss fire de ikke kjenner. Det er utrolig godt å ha tid til gamle-far som sliter både med hjerte-og lungesykdom, og som har mange ubesvarte spørsmål. Vi kan reflektere litt over det som har vært og hvordan han kan ha det som best. Jeg lytter både på hjertet, og på historiene hans, og greier å danne meg et bedre bilde av ham- hvor han står, hva han bekymrer seg for, og hvor han vil hen. Han føler seg ferdig med livet, men lyser likevel opp og vil ta noen dager til. Denne samtalen ville jeg ikke hatt mulighet til om det ikke var litt luft i timeboka.

Så kommer småbarnsmammaen som er så uendelig bekymret. Først var hun hos min unge vikar, to dager seinere kommer hun igjen til meg. Jeg kjenner at det er godt med den faglige tyngden jeg har. Min unge kollega er nok mer oppdatert på moderne immunologi, og de nyeste medikamentene enn meg, men jeg ser at jeg blir lyttet til og stolt på på en annen måte fordi jeg har sett og møtt så mange gjennom livet. Jeg kan uttale meg med tyngde, og sår mindre tvil fordi jeg lettere kan skille viktig fra uviktig, og kanskje stille spørsmål om det som er mest presserende.  Jeg ønsker å gi henne trygghet nok til å stole på seg selv og sin egen vurderingsevne. Igjen er tid et stikkord. Hadde jeg ikke hatt luft i timeboka ville jeg gjort jobben raskere, og dårligere. Hun ville ha kommet tilbake en tredje gang i løpet av kort tid. Kanskje sparer jeg ikke en henvisning til sykehuset, men jeg gir henne mer ro og trygghet, slik at hun ikke trenger oss like mye.

Effektivt

Jeg får mange telefoner i løpet av dagen- fra mine kolleger. Jeg løper inn, ser på et utslett, inciderer en byll, gir råd om medikamenter, om røntgen, om håndtering av prøvesvar. Dagene fylles selv om ikke døra til kontoret hele tiden buler innover av alle som vil inn.

På en vanlig hverdag på kontoret ser jeg kanskje 16-20 pasienter, håndterer kanskje 60 problemstillinger, besvarer 6-8 telefoner, leser minst 30 brev og epikriser og går gjennom over 100 prøvesvar, og jeg sender et utall brev til pasientene mine. Jeg er nødt til å være effektiv. Det er ikke et dødpunkt på dagen. Klokka henger på veggen og pisker meg framover. Må ikke bli for sein. Ikke la pasientene vente for lenge. Jeg har ikke tid til refleksjon. Når dagen er omme er hodet fylt opp av samtaler. Gjennom årenes løp har jeg lært å skyfle dem bort. Ikke ta dem med meg hjem, ikke gruble om natta. Neste dag er hodet blankt og nytt som dagen, og på ny fullt på ettermiddagen. Hjemme er det slik at jeg ofte sier til mannen min: ”Det kommer så mange ord ut av munnen din”. Han har masse å fortelle, men hodet mitt er fullt. Jeg har vært så intenst til stede hele dagen. Jeg trenger ro og stillhet.

Kynisk?

Jeg har lurt på om jeg har blitt kynisk gjennom disse over 30 årene med nye historier, triste skjebner, gode skjebner, spørsmål, tvil og tanker. Jeg løper fra problem til problem. Løser dem på et vis, og løper til det neste. Dveler sjelden, spør sjelden kollegaer, slår sjelden opp i faglitteratur. Min fokuseringsevne varer i ca 20 minutter. Da er det nye og atter nye skjebner og spørsmål å håndtere. Har jeg sett for mye? Opplevd litt for mye på egen kropp? Greier jeg å ta inn over meg alle problemene og menneskeskjebnene jeg står overfor?

Det pasientene lurer på

En kollega tipset meg om en ny artikkel fra USA. Den tok for seg spørsmålene pasienter flest har om legen sin. Det viktigste var: Bryr du deg om meg? Dernest kom: Er du den beste? Kan jeg stole på deg? Behandler du meg annerledes enn de andre? Dømmer du meg? Og så: Vil behandlingen gjøre livet mitt bedre? Det viktigste var altså:  Bryr du deg, doktor?

I denne sommerstille uka med luft i timeboka har jeg hatt tid til å reflektere over dette. Bryr jeg meg virkelig? Ja. Selvsagt gjør jeg det.  Jeg ønsker virkelig å gjøre mitt beste for alle som er innom. Jeg vil høre på dem, berolige dem, oppfordre dem til å ta hånd om sitt eget liv. Jeg vil ta røntgen når det er indisert. Jeg tar blodprøver for å avklare og for å berolige. Jeg vil laget arret etter føflekken penest mulig. … Fordi jeg bryr meg.

Mer tid

For å greie dette trenger jeg mer tid. Jeg trenger mer tid til gamlefar eller gamle-mor. Jeg trenger mer tid til den vordende mammaen som gruer for fødselen. Jeg trenger mer tid til å uttrykke meg forståelig i brevene jeg sender. Jeg trenger mer tid til å samtale godt og konstruktivt med hun som ikke mestrer livet sitt, til tenåringen med kviser, til han med føflekken vi egentlig ikke trenger å fjerne, ja til alle møtene gjennom dagen.

God prioritering

Jeg tror vi sparer samfunnet for mange besøk om vi fikk litt mer tid til den enkelte- til å dvele litt, stille det ene litt avgjørende spørsmålet. Ta den ekstra telefonen, eller dra på det hjemmebesøket du vet du burde ha tatt. Våre pasienter trenger å trygges i sine valg og sine skjebner. Det norske, moderne samfunnet har gjort oss rike og ensomme, og fattige på kontakt med mor, bestemor eller naboen. Vi trenger å møte et blikk og trykke en hånd, innimellom en plass å gråte der du vet det er i orden. Mye kan løses teknologisk, men slett ikke alt. Fastlegen er blitt en klippe mange trenger, og fastlegen trenger tid.

Kommentarer

  1. Veldig godt skrevet artikkel. Jeg mener at det lyttes for lite til legenes egne observasjoner . Jeg skriver om tidspress. Når de fleste har forstått at en god samtale kan lindre mye er det uhørt å kreve at fastlegen skal bruke kortere og kortere tid på sin pasient. Mangler det ett ledd her? Jeg mener noen som kan ta imot pasienten på en verdig og god måte og gi vedkommende en god følelse før den syke går inn til sin fastlege. Jeg tenker at god helse kan omdefineres. Det vil alltid være pasienter som ordner mye sjøl og motsatt de som ikke . Det må være rom for de alle. Det blir helt feil å pålegge fastlegen et tidskjema som de færreste kan overeholde, da drives rovdrift på de som skal hjelpe pasienter. De må jo også få support. Hvem gir dette? Support er ikke å pålegge fastlegen stadig fler oppgaver og kontorarbeid. og glemme at de og må ha støtte i sitt arbeid. Vi har ikke behov for utbrente leger. Prøv å forstå . Alt har en balanse og fastlegeordningen synes moden for en regulering..-

  2. Jeg har lenge lurt på hvordan det er tenkt at fastlegene skal være det navet i pasientens forhold til helsevesenet, og samtidig bare har 15 eller 20 minutter til hver av oss. Mange, som min fastlege, har heller ikke mulighet til å ha dobbelttimer. Hvordan skal dere klare å få et overblikk over sykehistorikken min og se sammenhenger som kanskje er nødvendige å se? Hvordan kan dere klare å avdekke sykdom som har mange og diffuse symptomer? Når jeg trenger å snakke med legen min om mer enn en ting legger jeg dem frem som en triageringsoppgave for timeavtalen så vi kan finne ut hvordan vi skal prioritere. Jeg opplever at vi ikke kan sløse bort et minutt på utenomsnakk. Jeg har en skikkelig god lege, men rammebetingelsene deres er for trange. Hva gjør dette tidspresset med tilliten, kommunikasjonen og pasientens langsiktige helse, når legen møter de pasientene som ikke har så lett for å åpne seg, som ikke snakker så godt norsk, som har komplekse problemer, som ikke har prosjektlederutdanning, som ikke er så vant med å ordlegge seg, som ikke kjenner helsebyråkratiet, eller som ikke snakker så godt "helsesk" at de selv kan navigere? Jeg er bekymret, både for disse pasientene og for dere.